Leon Jarner

---

Leon Jarner, hvis navn Minnefondet bærer, var advokat og en musikkpersonlighet som i stor grad satte sitt preg på musikklivet i vårt land. Han hadde ikke selv Alzheimers sykdom eller aldersdemens, men hadde et nært familiemedlem som var rammet. Som ung jurist i Stockholm under krigen fungerte han som sekretær i flyktningekontorets juridiske avdeling. Men han ville kjempe videre og kom seg til London hvor han arbeidet i Londonregjeringens repatrieringskontor. Dette satte sine spor og i hele sitt liv engasjerte han seg for urettferdighet og for de svake. Etter krigen etablerte Leon Jarner seg som advokat og forretningsjurist i Oslo – med stor suksess. Han likte å føre saker for retten, var en god forsvarer og en utfordrende motpart.

Men hans kulturelle interesser førte ham snart over i impresariovirksomhet, først og fremst innen klassisk musikk. Han var innehaver av Norsk Konsertdireksjon og var også blant dem som sto bak Chat Noir. Men til tross for at han arrangerte både musikaler og teater, var det musikken som sto hans hjerte nærmest.

På grunn av sitt store internasjonale nettverk arrangerte han konserter med anerkjente kunstnere fra hele verden og norsk musikkliv ble rikere. Birgit Nilsson, Jaqueline du Pre, Daniel Barenboim var eksempler på dette. Det han vil bli husket best for er konsertserien Klaverets Mestere. Her var kvalitet i fokus og publikum i Universitetets Aula fikk gleden av å kunne høre en Vladimir Ashkenazi eller en Emile Gilles. Men mest av alt arbeidet han med norske kunstnere og særlig de unge. Mange av våre kjente og etablerte kunstnere i dag kan takke Leon Jarner  for at han satset på dem.

Leon Jarner var en beskjeden mann og holdt seg ofte i bakgrunnen. Men når det gjaldt urettferdighet var han en glitrende debattant i pressen. Han hadde definitivt ordet i sin makt, hadde masse humor og lojalitet var viktig for han.

      ”En kjempe i norsk musikkliv – med røtter i det internasjonale – er falt”, skrev Verdens Gang ved hans død i 1979. Han var da 69 år gammel. Mariss Jansons, som Leon Jarner også hadde fått til Norge, skrev i en hilsen til en minnekonsert 10 år etter hans død: ”Hans ekte forståelse for kunstnerens behov og vanskeligheter hadde dype røtter i hans store menneskekunnskap og sanne kjærlighet til kunsten og dens utøvere”.